Traumesystemet skal omfatte pasienter med potensielt alvorlig skade. Mistanken om at en person er alvorlig skadd baseres på all tilgjengelig viten – men fordi slike skader må transporteres og behandles raskt må beslutning om å anse pasienten for alvorlig skadd treffes før alle fakta er kjente. Alle traumesystem aksepterer derfor en viss grad av feil i vurderingen. Å anse pasienten alvorlig skadd der det viser seg å være mindre alvorlig er overtriage, og kan oppfattes som en unødvendig mobilisering av de som stiller i traumeteam. Dette er analogt til å utføre hastekeisersnitt på mistanke om at barnet har oksygenmangel, der barnet viser seg å være upåvirket. Å anse pasienten som lite skadd og ikke utløse traumealarm er undertriage, og er farlig for den enkelte pasient. For å unngå å ha utilstrekkelig kompetanse til å behandle alvorlig skadde er det nødvendig å forberede seg på mistanke, og akseptere en viss feilmargin. Internasjonalt aksepteres overtriage, men ikke mer enn 5 % undertriage (1).

Det finnes ulike kriterier for å mistenke eller anse en pasient som alvorlig skadd. Det best dokumenterte er CDC Field Triage 2011(2). Dette bygger på fire kriterier satt opp etter fallende treffsikkerhet og alvorlighetsgrad:

  • Fysiologisk påvirkning
  • Anatomiske skader
  • Skademekanisme
  • Andre tilstander/faktorer som øker risikoen for alvorlig skade

Kriteriene er beskrevet i figur 1 i dette avsnittet. Beslutning om alvorlighetsgrad treffes på de første tilgjengelige opplysninger, oftest fra innringer/skadested, også når de er ufullstendige.

Norsk Indeks for Medisinsk Nødhjelp er veiledende for AMK-operatører i å fastsette alvorlighetsgrad, men er underordnet kriteriesettet i dette avsnitt.

 

 

Tilgrensende/relaterte veiledere/retningslinjer